• Digital Humanities and Cultural Heritage
• Norwegian close
• Norwegian Open Research Archives close

This paper discusses the chronological and typological development of iron production technology in the Norwegian county of Møre and Romsdal based on data from excavations and surveys during the last decades. Very few sites have been excavated, and regional research on the topic is limited. Despite the sparse and fragmented material, the standard three-phase typology appears too limited for the diverse evidence in Møre and Romsdal. The divergences from the typology are most evident in the persistent use of shaft furnaces with slag pits during the same period as charcoal produced in separate kilns emerges as fuel. The technological change also appears to coincide with changes in site localization and organization of the production. In order to account for the regional developmental trajectory, the authors propose to introduce a regional Late Iron Age (AD 500 – 1030) transitional Phase Ib Copyright © 2018 by the authors. First published by Primitive Tider.

Hensikten med masteroppgaven ”Parken på Øvre Sem- historisk utvikling” har vært å beskrive parkens historie for å få en forståelse av utviklingen og dagens situasjon. Hva har det vært i parken på Sem? Hvordan ser det ut i dag? Hva kan gjøres i parken i fremtiden? For å få et riktig bilde av parkens utvikling har jeg gått grundig igjennom det jeg har funnet av kilder fra 1600-tallet og frem til i dag. Jeg har tatt for meg litt av utviklingen av jordbruket i Norge og Asker, og gjort rede for hvorfor det først ble opprettet privat landbruksskole av Holtsmarkbrødrene, og deretter Statlig Småbrukslærerskole. Jeg har lagt mest vekt på perioden Statens Småbrukslærerskole holdt til på Sem. Dette har vært den mest betydningsfulle tiden for parkens utvikling, samtidig som den er svært godt dokumentert. Jeg har avgrenset parken i forskjellige områder for lettere å kunne forstå og fortelle om dens utvikling. Hagebruket var et viktig fag på småbrukslærerskolen, og det var en veldig utvikling innen dette feltet på 1900-tallet. Dette kommer tydelig frem i min beskrivelse av parkens historie, hvor jeg har lagt mye vekt på hagebruket. Jeg har brukt det jeg har funnet av kilder for å beskrive hva som ble plantet og anlagt i parken, og hvor og hvorfor det ble gjort. På bakgrunn av dette har jeg funnet frem til hva som var parkens viktigste elementer, og ved hjelp av befaringer har jeg satt meg inn i dagens situasjon. I lys av denne kunnskapen har jeg så kunnet komme med forslag til hva som kan bevares, rekonstrueres og restaureres i parken. Jeg har gjennom hele oppgaven brukt de hagehistoriske metodene til Firenzechartret og Riksantikvaren med tanke på at det jeg gjør skal være en bakgrunn for en ny plan for parken på Øvre Sem. The purpose of the master thesis ”The Park at Upper Sem – historical development” has been to describe the history of the park , to achieve an understanding of its development, and the situation of today. Which elements have been present in the park during its history? What can be found today? What can be done in the future? To be able to form a correct picture of the park I have thoroughly studied all available sources from the 17th century until today. I have given an account of the development of agriculture in Norway and Asker, and the reason for the foundation of a private school of agriculture by the Holtsmark brothers, and later The National School for Teachers of Smallholding. I have given emphasis to the period as the national school of education for smallholder teachers, because it has been the most important period for the development of the park, and because this period is quite well documented. I have divided the park into various elements and areas, to make it easier to understand and explain its development. Horticulture was an important subject at the national school at Sem, and this field went through a great expansion during the 20th century. The art of horticulture plays an important role in my description of the history of the park at Sem. I have used what I have found of sources to describe what was planted and constructed in the park, and where and why it was done. On the basis of this, I have been able to trace the most important elements of the park, and through surveys I have studied the situation of today. In the light of this knowledge, I have been able to suggest what can be preserved, reconstructed and restored in the park at Sem. Throughout this thesis, I have made use of the methods of historic gardens mentioned in the Florence Charter and by the Directorate for Cultural Heritage, hoping that my work can form the basis of a new plan for the park at Upper Sem.

Berg-Kragerø Museum er en tidligere lystgård fra starten av 1800-tallet, som ble testamentert til Kragerø og Skåtøy kommune av den siste eieren, Henriette Marie “Jeia” Homann. Museet åpnet for publikum i 1955, og tilbyr ulike utstillinger og arrangementer. De besitter en omfattende samling av historiske bilder og objekter, og lystgårdens hovedhus står nesten uforandret fra siste eier. Museet ligger idyllisk til ved Hellefjorden, med gode tur- og rekreasjonsmuligheter. Ønsket fra Berg-Kragerø Museum var å skape mer liv og gjøre Berg til en mer attraktiv destinasjon. På bakgrunn av dette ønsket har vi utført en mulighetsstudie med fokus på hvordan formidling av lokalhistorien kan bidra til å skape en attraktiv destinasjon. Mulighetsstudien er egnet som utgangspunkt for videre forskning og videreføring av museets område. Oppgaven kartlegger en større del av lystgårdens eierhistorie sett mot den historiske utviklingen av den tilhørende parken. Gjennom arbeidet har vi forstått mer av hvordan Berg ble brukt, samt registrert historiske elementer som ikke lenger er synlige i parken. Analyser og registreringer gjort på stedet har gitt oss bedre forståelse av området og ulike hensyn som må vektlegges. Berg plante- og dyrefredningsområde er et av landets viktigste lokasjoner for mange billearter. Det legger begrensninger for bruken og videreutviklingen av området. Som et resultat av arbeidet med oppgaven foreslår vi en historisk vandring basert på Henriette Marie “Jeia” Homann, kalt “I “Jeias” fotspor”. Ved å formidle historien gjennom en vandring, unngår man større endringer innenfor museumsparken og fredningsområdet. Vandringen styrker stedsidentiteten og tilhørigheten gjennom historien knyttet til lystgården, folkene som bodde her og bruken av landskapet rundt. Sammen med vandringen foreslås “Billejakten”, en aktivitetsløype spesielt tilrettelagt barn. “Billejaken” gir kunnskap og forståelse rundt det biologiske mangfoldet og flere av de rødlistede billeartene som finnes på Berg. Berg-Kragerø Museum is a former country mansion from the early 1800s, that was given as a gift to the municipalities of Kragerø and Skåtøy by the former owner, Henriette Marie “Jeia” Homann. The museum opened its doors to the public in 1955 and offers a variety of events and exhibitions. The museum possesses a vast collection of historical photographs and objects and the main house is kept in its original form. It is beautifully located, with a view over Hellefjorden, in a terrain suited for walks and recreational activities. This thesis is based on the museum’s desire to increase the number of visitors and to make Berg a more appealing destination. We have explored the possibilities of achieving this by communicating history. The thesis provides a relevant base for further historical investigation and future restorations. We have described past ownerships and how they have affected the area’s appearance. We studied how the area had been used before and identified some elements that no longer exist in the park. Through analysis and registration, we gained a broader understanding of the area and of the cautionary measures that would need to be taken in order to protect and conserve wildlife. There is a protected wildlife zone within the museum’s property, where one of Norway’s most important locations for endangered beetles is found. As a result of our work, we suggest a historical walk based on the life of Henriette Marie “Jeia” Homann, called “In the footsteps of “Jeia””. With this walk we wanted to communicate her story, while preserving the historical ground and the protected wildlife. It will give the place a stronger identity and a better connection with its visitors. With the walk, we also propose a “Beetle hunt” in the form of an educational and entertaining trail designed for children and their families. The “beetle hunt” -trail provides knowledge and raises awareness of the local biodiversity and the endangered beetles. M-LA

Oppgaven er om erstatning av Fiskum Bro i Øvre Eiker Kommune med en ny bru som skal ta hensyn til effekt av vannføring, stedets identitet i forhold til universell utforming/kulturminne, kjørehastigheten, belastningen i tilfellet ved stengt E134, materialvalget for miljø og økonomi, og vedlikehold. Mange parametere som ADT, fartsgrense, 200 år flomverdier, veitype påvirkte dimensjonene av broen. Belastning på broen har blitt funnet og simulert ved hjelp av ANSYS på 50 cm og 60 cm tykkelse betong- og stålplater. Resultatene viste at begge oppfyller kravene. Det ble rådet til å velge betong dekke. The thesis is about replacement of two old bridges with a new one which will take into account the effect of flood, its identity according to universial design ang cultural heritage, speed limit of the vechiles, the extra load in case of closed E134, the material choice for the environment and economy as well as maintenance. Many parameters such as ÅDT, speed limit, 200 years flood values, type of road affect the dimensions of the bridge. Loads on the bridge has been found and simulated by using ANSYS on 50 cm and 60 cm thickness concrete and steel plates. The results showed that both of them fulfills the reqirements. It was advised to choose concret.

En statistisk og geografisk analyse av sammenhengen og den geografiske spredning av forskjellige kulturminnekategorier i Vest-Agder viser interessant overlapp med NIJOS foreslåtte landskapsregioner. Dataene er hentet fra er de to hovedregistre SEFRAK og Fornminneregisteret. Analysen, som er et prøveprosjekt, viser imidlertid også at det må et relativt omfattende tilretteleggingsarbeid til for dels å gjøre registerdataene kompatible, dels å strukturere dataene så de får en geografisk utsagnskraft. Kulturminnedataene er i tillegg organisert etter administrative grenser mens referansesystemet for landskap ikke forholder seg til slike grenser. Problemene er imidlertid overkommelige og resultatet oppfattes som svært interessant i forholdtil å få til et felles referansesystem. Analysen basert på Vest-Agder data indikerer at det enkelte steder kan være aktuelt å endre regiongrenser, for å tilpasse dem overordnede kulturminnestrukturer, så sant dette ikke går utover hovedprinsippet om et referansesystem for landskap basert på en romlig tilnærming. En foreløpig konklusjon er således at referansesystemet for landskap, på landskapsregionnivå, i store trekk danner et godt utgangspunkt for en regional inndeling av kulturminner. Det vil imidlertid forutsette ytterligere analyser såfremt systemet skal ta mål av seg til å favne kulturminnetemaet, et viktig ledd i denne prosess vil blant annet være å revidere regionsbeskrivelsene. Dvs. i form av å opprette en egen kulturhistorisk ”landskapskomponent” som beskriver de enkelte regioners kulturminneforekomster og -strukturer relatert til tidsdybde. Dette vil i så fall, sammen med landskapsbeskrivelsene, kunne danne et godt referansegrunnlag for offentlig forvaltning og virkemiddelbruk.

Published version. Source at http://dx.doi.org/10.7557/13.3689. The interior of the parish church at Trondenes in Harstad in Northern Norway is one of the best-preserved medieval interiors in Scandinavia. Four of its reredos have survived, three of them in situ. A significant characteristic of the decoration in the church is the pronounced presence of St. Anne and the Holy Kinship. The article explores the roles of these motifs in the iconography at Trondenes. Even though there are no sources related to the specific religious use of these motifs at Trondenes, our general knowledge of their cult elsewhere in Europe suggests how they might have been used in Trondenes. Among ordinary people in the medieval Northern Germany, the cult of Saint Anne and the Holy Kinship were related to the protection of sailors and to secure the growth of their income, as well as to protect against diseases. Usually these motifs were found in maritime, urban regions. St. Anne was regarded as a role model for the middle class women, and the Holy Kinship as a “self-image” of the trading middle class. Trondenes is the main Church in a large maritime region. In the late middle ages the fisheries along the coastline provided large incomes to the chapter of the Cathedral of Nidaros who owned Trondenes and to the local merchants at Trondenes. In such circumstances it is reasonable that the presence of St. Anne and the Holy Kinship at Trondenes was related to the protection of local sailors and to the growth of income from the fisheries.

Ørnfløya 1. An early Older Stone Age pioneer locality on the outer coast of Kvaløya, Troms. During the past couple of decades both research projects and rescue excavations have contributed considerably to our understanding of the early Older Stone Age pioneer settlement along the entire Norwegian coast. However, understanding of the pioneers along the coast between northern Nordland and Finnmark counties is still rather limited. Excavations have largely taken place on sites within the middle and inner reaches of the fjord systems. The excavation of Ørnfløya 1 in 2013–14 offers new insights into the pioneer settlement on the outer coast facing the North Atlantic. The topographical and environmental settings of the site at the time of occupation are described, followed by a discussion of the excavation, chronology, raw material use, the artifacts, a possible dwelling, and the spatial organization of activities. The site is then interpreted in its regional, economic and settlement system setting, and in its national context. 

Over many years, illustrator Miranda Bødtker (1896–1996) carried out drawings for botanists, zoologists and archaeologists at Bergen Museum, the University of Bergen. After her death, thousands of drawings were discovered in her estate. Among them were numerous unpublished drawings of archaeological textiles from five sites. Bødtker’s illustrations show that although several scholars have studied the textiles, none had seen them all. This applies in particular to textiles from two Viking Age burials, Grønhaug and Dale, both of which comprise remains of figured tapestries that are hardly mentioned in archaeological literature. Grønhaug, and a boat from Halsnøy also offer several types of textiles related to the maritime world. The paper presents Bødtker’s drawings and discusses how they compare with published descriptions of those textiles, with drawings of textiles from the Oseberg burial, and to what degree this form of documentation meets current scientific demands. 

Source at https://doi.org/10.5617/viking.5477 . Jordsmonnet utgjør deler av konteksten for arkeologiske data og danner i mange tilfeller selve matrisen som dataene inngår i. Ved avsetningen av menneskelige aktivitetsspor sørger akkumuleringen av nye jordlag for en overlagring av aktivitetssporene. Jordsmonnets evne til å «forsegle» fortidige aktivitetsspor er en grunnleggende forutsetning for arkeologien. For det første fører jordsmonnets forsegling til at man kan kartlegge hvordan ulike aktiviteter har fordelt seg horisontalt på en aktivitetsflate. For det andre gir jordlagenes gradvise oppbygning mulighet for at også aktivitetssporenes vertikale fordeling kan utnyttes for å si noe om endring over tid. Med andre ord kan jordsmonnet bidra med verdifull kunnskap om arkeologiske funn som ellers ville vært utilgjengelig for arkeologen. Samtidig som jordsmonnet er viktig for bevaringen av kontekstuell informasjon, er likevel ikke jordsmonnet en inaktiv masse med utelukkende forseglende egenskaper. Dette følger av rekken med krefter (fysikalske, kjemiske og biologiske) som virker på og i et jordsmonn, og som fra et arkeologisk synspunkt kan være forstyrrende for bevaringen av relevant informasjon. Jordsmonnet utgjør blant annet mediet for plantevekst, og med plantevekst følger røtter som kan omrote jordlagene og omfordele et arkeologisk materiale. Det kan da betegnes som vegetasjonsforstyrrelser. Siden planter nærmest er allestedsnærværende i arkeologiske kontekster er det vesentlig for arkeologien å vite hvordan, og i hvilken grad dette kan ha påvirket funnkonteksten. Temaet er viktig for fortolkningsarbeidet i arkeologien da slike feilkilder spiller inn på de kulturhistoriske slutningene man gjør fra de arkeologiske dataene. Til tross viktigheten har det likevel nylig blitt hevdet å være et understudert emne (Crow 2004:1;Darmark i trykk). Hensikten med artikkelen er dermed å sammenstille noe av kunnskapen og på denne måten øke bevisstheten om den potensielle betydningen av vegetasjonsforstyrrelser for norsk arkeologi. I den sammenheng vil jeg gi en beskrivelse av hvordan trær (flora) kan virke forstyrrende (turbulent) for bevaringen av arkeologisk informasjon i jordsmonn. Jeg vil legge særlig vekt på fallende trær og den påfølgende «rotvelt» som et forstyrrende element av arkeologiske kontekster, og vil forsøke å besvare følgende problemstillinger: Hva kjennetegner forstyrrelser i jordsmonn forårsaket av trær? Hva forårsaker rotvelt? Hvordan identifisere arkeologiske kontekster forstyrret av rotaktivitet? Artikkelen vil innledningsvis gi en generell introduksjon til hva som former og forstyrrer arkeologiske lokaliteter. Deretter vil jeg gå mer spesifikt inn på trær som en form for vegetasjonsforstyrrelse. Her vil kjente og forventede konsekvenser av rotvelt i arkeologiske kontekster gjennomgås, og avslutningsvis vil det fremsettes noen forslag til hvordan disse kan identifiseres i felt. Når det i teksten er snakk om hvordan trær og planter kan rote om på eller forstyrre jordsmonnet, er det et forsøk på å oversette fagtermen «bioturbasjon». Oversettelsen «vegetasjonsforstyrrelse» er noe uheldig, da det kan gi inntrykk av å være unntak heller enn normaltilstanden i alle plantebevokste løsmasser. Artikkelen omhandler utmark/skogsmark, men det må understrekes at de samme prosessene er gjeldene overalt der trær på et tidspunkt har vokst siden siste istid. Dyrket mark dekkes ikke i denne sammenheng. Det har blitt etterspurt en mer åpen og aktiv diskusjon av feltmetodikk i norsk arkeologi da den angivelig preges av en del taus kunnskap (Solheim 2013:32). Artikkelen kan forhåpentligvis ses som et lite bidrag til slik aktiv debatt. Gjennom artikkelen hentes eksempler fra norsk steinalderarkeologi og de gravetekniske beskrivelsene begrenser seg til utgravninger av lokaliteter fra denne perioden. Dette er en viktig presisering da utgravingsmetodikk og dokumentasjonsstandarder varierer noe mellom utgraving av forhistorisk (primært steinalder) og historisk materiale. Den geografiske avgrensingen til norske jordsmonn er like sentral, da det sjelden foreligger reell stratigrafi i norsk utmark der lagdeling med informasjonsverdi er bevart. Dette skyldes både geokjemiske egenskaper ved grunnfjellet og de klimatiske betingelsene som favoriserer bartrær som med sitt vanskelig nedbrytbare nåleavfall produserer et surt og næringsfattig jordsmonn (podsoljord) og forhindrer dannelsen av tjukke jordsmonn (Almås 2017; Horntvedt 1989).