• Digital Humanities and Cultural Heritage
• Norwegian close
• Publikationer från Uppsala Universi... close
• Digital Humanities and Cultural Her... close

Dødsreisen til den andre siden var ufravikelig og skjebnebestemt. I etno­logiske og historiske kilder var ikke Døden fravær av liv, men følgesvennen som fraktet de døde til et nytt liv blant forfedrene. Helhesten kom og hentet de døende og døde, men Helhesten var ikke kun følgesvennen og transportmiddelet på den siste reisen. Helhesten skulle også begraves med den avdøde, helst levende og gjerne stående, og selv på kirkegårder opp til moderne tid er det historier om hester og andre dyr begravd levende. Helhesten ble gravplassens beskytter og kirkegrim. Enhver ny kirke eller kirkegård hadde en kirkegrim som vokter. Følgesvennen og beskytteren i døden ble avbildet i dyrestil på kirkeporter og runesteiner, men også farlige og uskadeliggjorte dyr, som ormer og drager drept av helter og kjemper i storslagne og kosmiske kamper. De gode vant over det onde og vernet de levende. Døden kom også dansende og dødsdansen tok mennesker med seg til dødsrikene. Spelemannen og Nøkken spilte så intensiv musikk at de levende danset seg til døde og bak alle disse forestillingene ser vi skyggene av Odin. En grunnleggende myte opp gjennom historien er Åsgårdsreien eller Odins jakt. De døde var ikke bare i dødsrikene, men forfedrene og de døde red tilbake til slektningene på sine dødshester.

Den nordiske vinteren har dominert og definert alle jordbrukssamfunn i det kalde nord fra tidenes morgen. Kontinuiteten fra innhøstingen gjennom vinter og vår til årets nye vekstsesong var den viktigste kilden til liv. Vannets verden var ritualisert hvor de store ofringene fant sted i forhold til årstidssyklusene. Den hjemlige kulten rundt høytidene hadde som mål å aktivere og intensivere immanente makter i naturen, som kunne overvinne vinterens kalde jerngrep. I vannets kilder og jordens fruktbare grunn lå krefter og forfedre som spiste snøen og vinteren nedenfra lenge før vårsolen smeltet snø og frost. Fossefall og spesielle kilder frøs aldri til is selv på de kaldeste vinterdagene. Disse underjordiske kildene med livgivende strømmer og motstridende natur, som beviste at de var sterkere enn den mektigste og forødende kulden, var kjernen i kult og kosmologi. I denne verden av vann var ofringer av mennesker og dyr ekstreme ritualer hvor bønder forsøkte å aktivere og kontrollere enda mektigere makter.

Døden og gravmaterial har definert arkeologifaget som disiplin siden tidenes morgen, men selv i den antikvariske samtiden ble etnologi og folklore i liten grad brukt som kilde til kunnskap om forhistorien og oldnordiske gravskikker. De fleste gravstudier har derfor ikke analysert dødens essens: sjelens substans. Gjennom en religionsvitenskapelig forståelse av etnologi og folklore presenteres en ny arkeologisk analyse av Nordens forhistoriske gravmaterial og døden som fenomen. En studie av sjelens substans må bokstavelig talt trenge inn i hjernen, beinmargen, blodet og skjelettet, som er menneskets åndelige essens, og inn i kvinnens livmor hvor sjelen skapes og fødes. Sjelene til forfedrene kroppsligjorde seg som alver, vetter og andre åndelige vesener. Den sjelelige essens i fysisk substans var også kosmologisk kraft, som kunne brukes og misbrukes, og derfor er dette også en berettelse om sykdom og trolldom. Medisinsk kannibalisme og bruk av de døde og døden var et effektivt beskyttelsesmiddel og den sterkeste medisin i tradisjonell legekunst. I den forhistoriske medisinhistorien var sykdom direkte og personlige angrep av ulike forfedre, som levde misfornøyde i en hinsidig tilværelse i ny kroppslig form. Sjelene kunne ta utallige former som ulike vetter, noen gode og andre onde, men en ting var sikkert: De ville komme tilbake til de levende, og de var farlige for de gjenlevende. Slekten definerte de døde og de døde definerte slekten. Dødsbryllup forente derfor ikke bare de levende og døde, men også fremtidige familier og slekter av forfedre, og sentralt i denne kosmologien var de store årtidsfestivaler, som kulminerte med den tradisjonelle julefeiringen.

The aim of the essay is to investigate rock art in Sweden as a cultural heritage. The material in the essay is rock art. The method is a literature study that compiles and analyzes other researchers’ views of the material (rock art). I limit the essay to rock art in Sweden. The essay has 3 questions: 1 How can cultural heritage be used? 2 Which laws protect rock art? 2 Are there archaeological traces of the fact that the rock art continued to have significance after no new rock art were created? The theoretical point of departure of the essay is historical perspective. The physical traces of the past are seen as different functions and have different meanings for different periods of time. The result of the essay is that rock art are seen as memories preserved in physical form (in books) and the actual ritual to punch the pictures or that performing rituals are seen as bodily preserved memory for example memorial ceremonies. The Heritage Board of Sweden works with the protection of culture, with knowledge dissemination and knowledge building, conservation and care authority work and archaeological assignments. County Administrative Board is responsible for protecting, informing and protecting the regional cultural environment as building and settlements, ancient objects and churches, cultural landscapes and industrial history sites. The Heritage Law determines the protection of valuable buildings such as ancient monuments, ancient finds, church cultural monuments and some cultural objects. The rock art form Stone Age may have affected where new rock art were placed under the Bronze Age, which affected the location of Rockies during the younger Bronze Age. Recent visits created a movement pattern in the landscape that may have lived and structured peoples activities also after the tradition of making new pictures had ceased. Rock art premises may have affected where new rock art were placed during the early Bronze Age, which affected the location of Rockies during the younger Bronze Age.

The Sami has lived of reindeer husbandry for more than a thousand years, but the reindeer has also been an important prey for predators as wolverines, bears, lynx’ and wolfs. For the reindeer and their own survival, the Sami therefor have developed a unique knowledge regarding predators they must avoid, of which the wolf is the worst of them all. This thesis attempts to point out in which ways the wolf has effected the reindeer husbandry in Sweden, and how the problems has been presented through three periods during the last hundred years, in one of the Sami’s own media channels, the magazine called Samefolket. The thesis also attempts to clarify the implemented and proposed solutions, and the changing of them, and even to find out how the reindeer herder’s, and people in general, have looked at the occurrence of wolves, now and then. The Swedish wolf population has increased considerably during the last hundred years, but the occurrence of wolves has been a significant problem for the reindeer husbandry during all the treated periods. The wolves chases, sores, aches and kills all kinds of reindeers, and spreads the reindeer herds, and scares them and makes them difficult to work with. In addition, this create great frustration, stress and a lot of extra work for those who work with the reindeers. Several measures to solve the problem has been proposed, and with different results. In previous years, hunting with different methods was common, and good hunting performances was prized. From 1966, killing wolves is illegal. The development of good compensation systems is therefore one of the tried solutions of the problems after that. In recent years, it has also been decided that the wolf population should not exceed a particular number of individuals in the reindeer pastry areas.

For the Sami, as in many other hunter cultures, the bear has been considered as sacred. The hunt itself, and following feast, has therefore been associated with several rituals and ceremonies. One of them is the burial of the bear’s remains. This thesis attempts to point to similarities between the characteristics of different bear graves, and their placements in the landscape. Bear graves appear in both Northern Sami and South Sami areas in Scandinavia. The graves in the North Sami area are the oldest, essentially from the period 900–1300 AD. They often appear in caves or natural gorges in large rocks along the coast. In the South Sami area, the graves are mostly younger than the northern, and the excavated and dated graves points to a period of usage between AD 1700 and 1800. The graves in the South Sami area are mostly located in the inland, with an appearance of a scree of large stones, where the bear’s bones have been placed on the ground and hidden with stones. Sometimes also wood and peat has been used to hide the remains of the bears in this area. In both the Northern Sami and the South Sami areas, the bear graves occurs mainly close to water, either in fjords, by lakes, riverbanks or on islands. The graves closeness to mountain and hill terrain, settlements and places of sacrifice, has also been identified as a characteristic feature.